NNIU 153 R. Ovation / Rescue Vickers Wellington NB811

Beskrivelse

19 R. Ovation
11.10.1944 12.10.1944 Scalloway Folesvåg Korsfjord
Vigra Leif Larsen SHGJ, fra Lunna 1
0 17 1 7 Sucess-Complete RAZORBILL III

Flyktninger:
1. George Death, 224 Pearse Avs., Toronto, Ont., (with whom Mr. Harrens is staying at present)
2. Gordon Biddle, Ajax, Ontario.
5. Kenneth Graham, 577 Lauder Ave., Toronto, Ontario.
4. Maurice Neil, Endworth, Saskatchewan.
5. George Grandy, 316 Donlands Avenue, Toronto, Ontario.
6. Harvey Firestone, Bolton, Ontario
7. Haldor Øvredal.*(se under)

En dag i oktober kom det bud til basen i Scalloway at seks kanadiske flygere var styrtet ned i Norge og måtte hentes.

Det var Larsen som fikk jobben, og den 11. oktober la "Vigra" ut med kurs for Føllesvåg i Austevoll sør for Bergen. Turen over gikk fint, og alt samme kvelden i åtte-tiden passerte de Horgetrynet og svingte inn mellom holmene til sørsiden av øya Hundvåko. Der la de baugen opp mot fjellet og ble liggende
og vente uten å droppe anker. Sverre Østervoll skulle bringe flygerne ut til dem og hadde fått beskjed om at båt var underveis. Nå var han av og hentet kanadierne med skøyta. «Vigra» hadde samtidig med last til Milorg i Bergen, og Sverre skulle ta lasten inn til byen.

Det ble et par timer å ligge, men så kom Sverre med skøyta, og flygerne entret ombord. Det var ikke små øyne de satte da de fikk se båten som lå og ventet på dem. De ble ført ned i kahytten, og Sverre var glad at han endelig fikk hjelp til konversasjonen. Kanadierne hadde vært ute på patruljetokt langs norskekysten, fortalte de. Det var den 28. september, og ved noen øyer utenfor Sognefjorden hadde de fått øye på en tysk ubåt og et vaktskip side om side, og hadde svinget inn for angrep. Men uhellet var ute, og flyet ble truffet i den ene motoren, samtidig som bensintanken ble gjennomhullet. Bensinen lekket hurtig ut, og de fløy sørover langs land for å finne ; en landingsplass. Like sør til Bergen kom de, men stadig uten å finne noe sted de kunne gå ned. Flyet mistet høyde etter hvert, og de hadde forberedt seg på det verste da de oppdaget en liten flate, like sør for Bergen. Der hadde de buklandet.
Noen ungdommer fra hjemmefronten kom til stede straks etter, og kanadierne som trodde det var tyskerne, skyndte seg å sette flyet i brann. Alle viktige instrumenter og papirer hadde de kastet i sjøen under flygingen..

Hjemmefrontkarene kunne fortelle dem at de var landet i en tysk leir på Haugland i Os. Tyskerne som lå der, var reist kvelden før, og en ny avdeling som skulle rykke inn, var underveis. De ble ført ned til stranden, og en motorbåt førte dem ut til Strøno. Det måtte gå i en fart, skulle ikke tyskerne nå
dem. Flygerne fikk sivile klær utenpå uniformene og holdt seg på Strøno mens tyske avdelinger lette som gale rundt om i Os. Fra norsk side ble det spredt ut rykte om at flygerne hadde gjemt seg i skogen, og tyskerne bet på dette. Siden kalte de opp ekstra vaktbåter, ubåter og armerte trålere og strøk langs fjorden på jakt etter dem.

Kanadierne holdt til i et telt på Strøno, og om natten ble de ført over til en sjøbu på Røttingen. Etter noen dager der ble de brakt videre innover fjorden. De seks flygerne mente det var like godt å overgi seg med det samme, men nordmennene ville ikke høre på det. De ble ført over fra gruppe til gruppe, den ene gruppen visste ikke om den andre, kjente bare tid og avleveringssted. I rommet på en motorbåt ble de fraktet inn til Lønningdal, midt framfor nesen på de tyske vaktbåtene, og derfra opp i fjellet til en hytte mellom Øverdalen og Samnangerfjorden. Pistolene sine hadde de mistet etter landingen, men nordmennene skaffet dem nye våpen og stelte med dem på beste måte. En av de unge hjemmefrontkarene lå med to pistoler under hodeputen, og hørte han noe mistenkelig, var han straks oppe med skyterne i neven.

Kanadierne levde noen herlige dager der oppe på fjellet; de fisket i et vann i nærheten, og en norsk politimann som lå i dekning i samme hytta, var særdeles flink med maten. Tyskerne var stadig på jakt etter dem, så de fikk bare lov å gå ut én og én om gangen, og bare etterat det var blitt mørkt. Nordmennene hadde radio i hytta og sørget for vakter på begge sider av
fjellet og meldetjeneste fra Os. De kunne følge med i alt tyskerne foretok seg, og en ettermiddag lå de og så i kikkerten på en tysk patrulje som var på leting etter dem.
Etter fjorten dager på fjellet kom det melding gjennom B.B.C. om at de ville bli hentet. En bonde i Øverdalen spanderte rømmegrøt på dem til avskjed, og så bar det ned til Lønningdal. Der kom det en liten motorbåt og hentet dem.
Utenfor Bogøy lå det to tyske vaktbåter, og den ene ropte dem an, men mannen som førte motorbåten, gjorde som han ingenting hørte, og fortsatte. Lenger ute gikk de ombord i en ny skøyte, og nå var de her.

Fenriken som fortalte historien, var høylig imponert over den norske undergrunnsbevegelsen. Nå undret han seg over hvor neste etappe skulle gå. En av nordmennene som talte utmerket engelsk, hadde gitt dem noen papirer de skulle overlevere. Larsen kunne da fortelle at de var ombord på et norsk marinefartøy, og skulle være i britisk havn neste formiddag.

Les mere i boken "Sjetlands-Larsen" under.

Det var Fenrik Helen Mowinkel Nilsen som organiserte hele ekspedisjonen, og samtisdig fikk en ekstra last med våpen og ammunisjon.

*) Halvor Øverdal hadde levd i det skjulte i 2 lange år, og såg endelig muligheten for å komme seg over til England. Han måtte gå i dekning etter arrestasjoner i Bergen.

Les mer i boken"Det regner i fjellet - : den aktive, illegale, militære motstand i Os, Hordaland, under okkupasjonen 1940-45" under.

HS2-236 p 89.

"Redwing. Razorbill.
A further two men have been landed and will help Razorbill in instructional work. Difficulties have been caused in the area owing to the arrest of two S.I.S. men but the trouble appears to have died down and our organisation has not been too badly affected. Excellent work was done by R.15, (NILSEN, HELEN MOWINCKEL) who kept six R.A.F. men in hiding and made arrangements for their pick-up which was successfully completed. On this pick-up trip further arms were landed. Instructions have been given that the Sogn area shall no longr be organised from Bergen."

Kjell Harmens deltok sammen med Helen Mowinckel Nielsen i arbeidet med å få berget flygerne. Han fikk tett kontakt med de, og holdt også kontakten helt til han dro til Canada i 1949, bodde hos George Dead, og søkte om visum og bostedstillatelse i Canada.

CASUALITY REPORT R.C.A.F 407.

"A/CAS
l. It has been determined from our records that the information forwarded to the Immigration Branch from the Royal Norwegian Consulate is accuratee
2. The personnel referred to aresze ;

F/O G.A. Death (2nd Pilot) J26574 (Ret. Eff 29.9.45)
F/O G.A. Biddle (Capte& Pilot) J19606 (Ret.off 15.9.45)
P/O K.W. Graham (WAG) J85879 (Ret. Eff. 27.6.45)
F/L M.M. Neil (HAV) J13270 (Ret. off. 5.7.45)
WO1 G.E. Grandy (WAG) R116449) (Ret.off. 17.8.45)
WO2 E.H. Firestone (WAG) R174494 (Ret.offs 3.2.45).

While members of 407 Squadron (Wellington Airoraft), these personnel took off from Wick, Scotland (Anti-Sub Patrol), 00:50 hours, 26 September, 1944. At 05:38 hours, 26 September, 1944, the airoraft reported unable to reach base, altering course to land Norway (enemy-occupied territory). No further report was received from the aircraft or crew and all personnel were, therefore, reported "missing".
However, on 13 October, 1944, M.I.9 reported the safe arrival in the United Kingdom of all six'personnel. It is obvious that Norwegian Underground Assistance was given to this crew, enabling them to safely evade the enemy. It is suggested this be passed to the Air Historian as requested by Major Omejer."

Til Sted

Fra Base

Deltakere

Fremdrift

Galleri

PreviousNext

Nyttige lenker