Beskrivelse
En dag i august 1942 fikk Bjarne Holth-Larsen beskjed om å innfinne seg ved den engelske ambassaden i Stockholm. Han forstod straks at det var noe ekstraordinært om å gjøre. Det var sjelden kurérene fikk oppdrag direkte fra ambassaden. Vanligvis ble de formidlet gjennom dekkadresser i Stockholm.
I ambassaden ble Bjarne mottatt av en engelsk oberst. Han presenterte seg som «Colonel Ream». Men det var all grunn til å tro at han opptrådte under dekknavn.
Obersten fortalte at det var ankommet to radiosendere med kurérpost fra England. Den ene av dem skulle til Arquebus på (Haugesund-halvøya) den andre til Stavanger-området. Den engelske offiseren så granskende på den unge nordmannen:
— Er du villig til å påta deg dette? sa han.
Han behøvde ikke vente lenge på svaret. Bjarne sa JA.....
....Bjarne Holth-Larsen har begynt den farefulle ferden med den nye senderen til Arquebus. Og spenningen begynner allerede på Sentralbanestasjonen i Stockholm. Perrongen vrimler av svenske offiserer som skal reise med samme tog. Men Bjarne kommer seg inn på toget med de to koffertene sine. Den ene plasserer han ute i korridoren, den andre på bagasjehylla i kupéen. De var overvettes pratsomme og skulle vite alle detaljer. Bjarne svettet.......
.....Arne Nilsson i Alstakan har mottatt brevkortet om at «tante kommer på besøk». Så han er på plass i Arvika med bilen sin da Bjarne kommer dit.....
......De kjører nordover mot norskegrensa. De to senderne ligger i bagasjerommet, godt skjult under noen sekker med generatorknott.
Om natta frakter Bjarne de to senderne over på norsk side. Det skjer uten vanskeligheter; men han gjør to turer over grensa, for senderne er såpass tunge at han synes det blir for mye å gå med begge på én gang. Som vanlig tar han veien om Albin Skoglund på Håkerudtomta.
Dagen etter blir de to senderne ekspedert videre med et vedlass til Oslo. Der blir de levert på et avtalt sted. Bjarne sykler fra Håkerudtomta til Oslo.
I Oslo tar han inn hos Maren Haga i Ullevål hageby. Og nå får han hjelp av Gunnar Sønsteby og Per Mørland. De ordner med reisetillatelse på toget til Bø i Telemark, det falske legitimasjonskortet som han trenger for grensesone Vest, og rasjoneringskort.
Kontakt til sokneprest Agnar Sandvik i Vinje har Bjarne fått allerede i Stockholm. Der har han møtt sokneprestens bror, lektor og kaptein Harald Sandvik, som er leder for det norske idrettskontoret i Sverige.
Telegrafisten Carsten Langeland, som kom i følge med Einar Judén fra Stockholm, skal nå dra videre sammen med Bjarne. De har tung bagasje; to radiosendere i kofferter og to ryggsekker, pluss to gamle sykler. De er kommet vel fram til Bø; de står på perrongen og venter på å få syklene ut fra toget. Da kommer en sjåfør løpende bort til dem: — Er det dere som skal til Vinje? spør han og er andpusten.
— Javisst! sier Bjarne. — Jeg har liten tid, så sett i gang! sier sjåføren. De får tak i syklene sine i en fart, stuer bagasjen inn i drosja, og så bærer det av gårde. Men Langeland er ikke helt med på spillet. Han spør om det er så at Bjarne virkelig har bestilt denne bilen! Han får et spark på leggen til svar. De har hatt utrolig flaks. Ferden går opp til Smørklepp i Vinje.
I Vinje tar de inn hos presten Agnar Sandvik som Bjarne har vært hos før. Der overnatter de, og Sandvik sender dem til presten Bakke i Røldal, som skaffer dem skyss videre. I Seljestad går de til hotellet, skriver seg inn på de falske legitimasjonskortene og overnatter. De sykler videre fra Seljestad, men i en bratt bakke like før Odda går navet på den ene sykkelen så varmt at det blir ødelagt. Det viser seg at det ikke lar seg reparere.
De er kommet til Fjæra. Her vil de forsøke å få tak i båt eller skaffe seg skyss på annen måte. Da kommer det to busser som det står «Kinsarvik—Haugsund» på, og blant passasjerene som stiger ut for å få en matpause her i Fjæra, er det en del hird i uniform. Bjarne gir seg i prat med en av sjåførene og får vite at de skal til Haugesund.
— Du kjører fint folk! sier Bjarne. Sjåføren mørkner i blikket. Han banner, og Bjarne forstår at han er til å stole på. Bjarne får begge sjåførene — Liland og Haugland — på tomannshånd. Han betror dem at han er i knipe, men at han har penger. — Det er vel ikke svartebørs? sier den ene av sjåførene. — Nei, tvert om! sier Bjarne.
De to koffertene med senderne i blir stuet innerst i bagasjerommet på den ene bussen. Og forholdene tatt i betraktning får Bjarne og telegrafisten Langeland en ganske behagelig tur til Haugesund sammen med hirden .. ...
Neste dag oppsøker Bjarne den kontakten han har fått oppgitt fra London. Bjarne gir ham stikkordet, men mannen nekter å hjelpe. Han tør ikke. Dermed er en ny og svært vanskelig situasjon oppstått. Bjarne ser seg nødt til å åpne seg mer for de to sjåførene. Han viser dem radiosenderne og forteller en del om oppdraget. Sjåførene setter ham da i forbindelse med en av sine kolleger, og denne karen tar ham med seg i bussen og setter ham av ved garden Håvardsholm i Valevåg. Carsten Langeland blir igjen i Haugesund.
