AX 08 SIS Operation VIRGO II

Beskrivelse

Also 2 - Leaflets N.11 - Se bilde N.11.

• P/O Foster, Pilot
• Sgt Wilkinson 2.nd pilot
• F/S O'Brian Observer
• F/S Roberts R/Operator
• Sgt Williams R/Gun
• Sgt Holste R/Gun
• Sgt Ridell Desp
• Sgt Kentton F/eng

1 agent dropped:
Kristian Fougner.

1. Captain's report: Pinpoint 63.07N-10.38E
Not difficult to find, but difficult way for dropping because ******* high ground.

Støren 01:55
Åndalsnes 02:31

2 chutes seen to open-.

AIR-27-1068-1_1 p144

Kristian Fougner skrev ned denne historien, og den er oversatt fra engelsk fra boken "Runaways to freedom"; av Robert Body:

" En agent, Kristian Fougner, forteller om sin erfaring med å slippe fra en Halifax til Norge. Livet i London hadde vært hektisk da han pakket sekken og valgte ut skiene sine. Han ble sendt til en teatersminke der han forteller at han møtte "en søt liten dame som angrep øyenbrynene mine med suveren forakt. Etter to timer var arbeidet fullført og en forkledd Kristian dukket opp." Lørdag 23. januar 1943 ble Kristian kjørt til RAF Station Tempsford. Her mottok han sine personlige eiendeler: jumpsuit, reserveproviant, lommelykt og, viktigst av alt, en «liten kolbe fylt med whisky».
Nøyaktig klokken 19:00 dukket hans 4-motors Halifax-fly opp på rullebanen. Flytiden var forventet å bli 5 timer, og Kristian puttet seg ned i soveposen for å få litt søvn. Her er hans beskrivelse av flyturen og ankomsten til Norge:
"Å si at jeg sov ville være en overdrivelse. Nei, jeg må innrømme at jeg lå og tenkte på hva som skulle komme. Først hoppet, og så hva skulle jeg finne i Trondheim? Turen over Nordsjøen og kysten av Norge var begivenhetsløst. Det må ha vært rundt 01:00 da de vekket meg og sa: 30 minutter igjen. Det var en strålende natt; Norge lå under oss i glitrende måneskinn. Jeg kan imidlertid ikke si at måten jeg skulle lande på norsk jord igjen, appellerte til meg. Etter 15 minutter ble utgangsluken åpnet og et vindkast av iskald luft strømmet inn i hytta. På toppen av mine personlige bekymringer, gjorde den kalde luften situasjonen min enda mer ubehagelig. Da ordren 'Running In' ble gitt, så jeg - heldigvis - ned for nedenfor, i stedet for glitrende snø; det var et svart tomrom. Roping og tegnspråk klarte jeg å fortelle ekspeditøren at jeg ikke kunne tenke meg et mindre sannsynlig sted å hoppe, og etter kontakt gjennom porttelefonen gikk piloten med på å søke etter riktig Drop Zone (DZ) - Samsjøen. Der, i fjellet, var jeg sikker på at det ville være is på sjøen som jeg kunne se fra flyet. Vår nåværende posisjon var åpenbart feil. (I 1945 møtte jeg etterretningsoffiseren som hadde debriefet mannskapet. Han sa at da jeg nektet å hoppe, hadde vi vært over fjorden utenfor Orkdal!)

Jeg satt der, på kanten av luken, i 45 minutter mens jeg piloten søkte etter Samsjøen - det var ikke den mest komfortable stillingen. Endelig kom den nye 'Running In'-ordren. Denne gangen var det i hvert fall snø under og jeg begynte å gjøre meg klar til å hoppe med en såkalt 'C-fallskjerm' dvs. med forsyningene mine pakket mellom meg og kalesjen. Skiene mine, med egen fallskjerm, ville da følge etter. De to ekspeditørene hadde problemer med forsyningspakken min som begynte å rotere og vri snorene.

'Red Light' - Action Stations - flyet bremset ned. Jeg var frossen stiv, innvendig av spenning, og utvendig av å sitte så lenge på kanten av hullet. Grønt lys - Jeg var nesten halvveis ut av hullet før jeg kjente slaget på skulderen og hørte GO! Da jeg kom inn i slippstrømmen følte jeg at jeg ville bli blåst i filler. Jeg snudde et par saltomortaler, hørte et skummelt "rip" ovenfra, men kjente til slutt at jeg svingte meg trygt. Jeg hadde nesten fått tilbake sansene da jeg så en mørk skygge blinke forbi. Kort tid etter hørte jeg et smell nedenfra. Skiene mine hadde falt fortere enn forventet, og jeg så dem aldri igjen. Nå var det på tide å forberede landing: Bena sammen, lett bøyd i knærne, trekk hodet mellom armene og se ned. Men hva var det - et lyspunkt som skinner rett opp mot meg.

Jeg forventet ikke en mottakskomité, så et lys der nede kunne ikke være noe positivt. Det var vanskelig å tro at jeg var så uheldig. Men det var en annen forklaring: Før jeg dro, hadde jeg fått to lommelykter som skulle ha vært i en lomme i jumpsuiten min. Jeg sjekket, men en av dem manglet. På en eller annen måte må den andre ha falt ut da jeg hoppet, og landet i snøen, slått på og pekt oppover - det er ingen annen forklaring. Natten var stille glitrende klart og jeg hadde ingen problemer i seeåmg Ute området nedenfor. Jeg var på vei rett mot en stor hvit lapp jeg landet i kanten like bortenfor så meg trær og ble dmerket inn på den hvite flekken - som viste seg å være Samsjøen. Jeg begynte å slippe selen og var nesten fri da jeg husket forsyningene over hodet. Vinden var ganske merkelig, så jeg måtte henge i snorene til kalesjen og ble dratt hele veien over innsjøen på magen. Da min ufrivillige reise tok slutt kunne jeg puste lett igjen og var akkurat i tide til å se flyet før det forsvant over fjellet. Jeg blinket med "OK"-signalet med fakkelen og så på fyrstikken min; klokken var 0215, søndag 24. januar 1943. Mens jeg satt der og samlet tankene mine og la planer, var det stillheten som imponerte meg mest. Den eneste lyden var fra en elv omtrent 60 meter fra der jeg satt; en ganske stor forandring fra støyende London via et brølende fly til en fredelig norsk fjellside. Det tok litt tid for meg for å orientere meg og være sikker på at min frosne innsjø virkelig var Samsjøen. Da måtte jeg kvitte meg med fallskjermen; alt var frosset bortsett fra elven, så det var der det meste havnet. Jeg beholdt en del av den i tilfelle jeg måtte sove utendørs på vei til Trondheim og mens jeg ordnet opp i alt dette fant jeg en meterlang rift i kalesjen. Det må ha vært det som forårsaket den "rippende" lyden jeg hørte like etter å ha forlatt flyet. "

Oppgitt kilde. wwiinorge..com

Til Sted

Fra Base

Deltakere

Fremdrift

Galleri

PreviousNext

Nyttige lenker